DET ER «NOE» DER!

Det er jammen ikke lett å fange opp når bikkjene feiler noe, de klager liksom ikke og ikke kan de snakke heller, men av og til får man bare følelsen av at det er noe galt. Jeg har en stund hatt en følelse av att det har vært noe galt med Indi, men det har ikke vært noe å sette fingeren på heller. Indi har gitt bånn gass på turer og under trening, så egentlig har alt virket greit. Jeg har også tøyd, bøyd og klemt på henne uten at hun har gitt uttrykk for noe ubehag. Likevel har jeg ikke blitt kvitt følelsen av at noe er galt. Det eneste jeg mener å ha observert er at hun etter lange turer eller etter litt ekstra tøffe treningsøkter, har hun virket litt nølende når hun skal hoppe ut av bilen. De første gangene jeg så dette trodde jeg at hun nølte med å hoppe fordi hun var usikker på om at hun hadde lov til å hoppe ut. Jeg har tross alt en valp som er klar til å stupe ut av bilen så fort det er ei lita glippe på døra. Derfor har jeg måtte slenge på en bli kommando før jeg åpner døra helt. Men jeg har etter hvert blitt sikker på at det ikke er grunnen til at hun nøler. Jeg har også syntes at det har vært noe «rart» med bakparten hennes når hun virkelig gir bånn gass, men der har jeg heller liksom ikke kunnet komme med noe helt konkret.

Til slutt ble denne følelsen såpass gnagende at jeg bestemte meg for å få det sjekket ut. Tenkte som så at i beste fall var jeg bare ei hysterisk kjerring som innbilte meg ting og i verste fall var det noe galt, men da ville jeg i alle fall vite hva det var. Så i dag rett etter nattevakt bar det til Ditt dyrs helse og Heidi. Jeg hadde hørt så mye positivt om henne og følte at det var ett bedre alternativ en veterinæren.

Indi var ikke helt overbevist om dette opplegget, for den fremmede dama satte i gang med å ta på henne og la henne over på siden. Indi kjørte på med alt hun kunne av dempede signaler, men jammen meg fortsatte ikke den dama likevel. Så prøvde Indi å stirre meg i senk i håp om at jeg skulle redde henne fra den kjipe dama. Ikke noe hjelp å få der gitt. At Heidi traff noen ømme punkter var det ikke tvil om for maken til sutring har jeg ikke hørt og det ville være å overdrive hvis jeg sa at hun slappet av og nøt behandlingen. En liten stund trodde Indi at torturen var ferdig, men neida det var bare andre siden som skulle tas. Etter 1,5 times tortur var endelig dama ferdig og Indi fikk litt kos og godbiter, vips så var dama kul….

Jeg fikk rett i den følelsen av at det var «noe» der, men det var ikke det ene bakbeinet som jeg trodde. Hun har en liten låsing nederst i ryggen og litt av den stivheten disse lydighets bikkjene så lett kan få. Heldigvis er ikke dette verre enn at det kan rettes på med litt behandling, så hun skal tilbake til Heidi om 2 uker.

Som om ikke dagen var kjip nok som det var, så skulle hun ta det litt med ro i dag. Så hun fikk bare en kort tur og måtte være hjemme mens jeg gikk en lengre tur med de 2 andre. Dødens urettferdig altså……

Dette innlegget ble publisert i Diverse. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s