Tur!

Noen ganger kan noe så hverdagslig som å gå en tur bli ett rent lite eventyr og det ble det i dag. Jeg har flere ganger sagt at det er mange raringer som går tur i Esso skogen, men det er det visst i Greveskogen også.

Lille Joy må tydeligvis ha kommet i en spøkelses alder sånn bare over natten og når Mia i tillegg har fått det for seg at valpen må beskyttes mot alt og alle vi møter på tur lå det an til å bli en spennende tur…..

Vi hadde ikke gått veldig lenge før det kom en imot med hund. Siden han gikk i joggesko på glatta og han hadde en hoppende glad flat i fleksiline valgte jeg å ta Mia og Joy i bånd, Indi fikk beskjed om å gå bak. Mannen slapp lina ut i full lengde og satte igang en veldig givende samtale med meg: De må vel få hilse? Jeg: Nei, de må ikke det. Jeg trener valpen til at den ikke skal hilse på alle den møter. Han: Hvorfor det? Jeg: Fordi jeg ønsker at hundene skal kunne gå løse uten at de løper bort til alle de ser. Han: Gjør det noe da? Jeg: Ja, det er ikke alle som liker hund og det er ikke alle hunder vi møter på som er snille. Han: Det gjør vel ikke noe? Jeg ga opp å svare på det for jeg innså at her var det ikke mulig å nå inn likevel. Jeg skulle til å gå videre, men mannen var visst ikke ferdig å prate: Hvor gammel er den blaningen der sa han å pekte på Joy. Jeg: Hun er en border collie og hun er 4 måneder. Han: Ja hvis du sier det så. Jeg gadd faktisk ikke spørre om han ikke trodde hun var renraset eller om han ikke trodde hun var 4 måneder. Så spurte han: Hvor gammel er den da? Jeg var litt usikker på om han mente Indi, så jeg svarte at den andre borderen var snart 3 år. Han: Ikke den, men den ulldotten. Hun er 4 år svarte jeg. Han: Hun virker ikke så gammel. Jeg: Mulig det men det er hun. Så begynte jeg bare å gå før han rakk å stille flere spørsmål.

Etter å ha gått en stund til kom det en sykklist med hund bak meg. De 2 eldste rakk å komme inn å sette seg på plass, men Joy ble skremt å begynte å løpe ifra meg. Huff unnskyld, sa han og tråkket på for fullt ETTER Joy. Så lille Joy trodde oppriktig at hun ble jaget både av en sykklist og av en hund. Tusen takk for den, det var særdeles hennsynsfullt tenkte jeg. Fikk da lokket Joy til meg og roet henne før vi gikk videre.

Vi hadde ikke gått lange biten før vi møtte på en jogger og det var tydelig at Joy ikke helt hadde kommet seg av skrekken for da var plutselig han veldig skummel også. Joggeren skjønte situasjonen og stoppet opp, satte seg på huk og lot Joy få komme bort å hilse. Tusen takk for snille joggeren som faktisk kunne ta hensyn til en redd valp. Så spurte han om han skulle jogge forbi ett par ganger slik at hun fikk se at joggere ikke var farlige. Jeg takket ja til tilbudet og takket for at han var så hensynsfull. Skulle bare mangle fikk jeg til svar. Den første gangen han jogget forbi var Joy litt skeptisk, men andre gangen bare logret hun.

Så fikk vi gå i fred en lang stund hvor bikkjene bare fikk snuse og utforske, men plutselig kom den samme sykklisten bakfra igjen og han slakket ikke på farten nå heller. Jeg rakk å få tak i Joy og jobbet med at hun skulle sitte ved siden av meg og det gikk ganske greit. Mia husket tydelig igjen sykklisten og bikkja, men hadde nok ikke helt skjønt situasjonen for hun valgte å kjeppjage bikkja hans. Jeg må innrømme at jeg ikke fikk så veldig dårlig samvittighet for det.

Vi ruslet videre og imot kom det ei dame med en fin golden gutt, jeg tok Mia og Joy i bånd igjen og gikk godt ut i siden slik at de kunne passere. Alle 3 satt pent ved siden av meg, men Joy var tydelig usikker så hun knurret og poffet litt. Den er ikke gammel den der sa dama og slapp bikkja bort til oss, da ville Mia ordne opp og jeg bare slakket litt på båndet og gjorde ikke noe forsøk på å stoppe henne……..

På turen måtte vi krysse veien ett par ganger og Joy syntes bilene var skumle, så da tok vi oss tid til å finne ut av det. Sto først på veldig god avstand å bare fulgte med på bilene som passerte, da jeg merket at hun var rolig og mistet litt interessen for bilene gikk vi litt nærmere veien. Etter å ha brukt noen minutter på å stadig nærme oss veien, sto vi helt ute ved veien og Joy mistet helt interessen for bilene. Hun ville bare videre på tur.

Ja,ja, det er aldri kjedelig å gå tur iallefall. Joy ble nok veldig sliten etter alle de opplevelsene på turen for hun har vært usedvanlig stille i kveld.

En liten pause må man ha…..004Det fantes kun ett gjørmehøl, men Indi fant det selvfølgelig…….005

Dette innlegget ble publisert i Turer. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s