NY HUND!

Neida, jeg har ikke fått meg ny hund og skal ikke ha det enda heller(tror jeg), men i løpet av sommeren så føles det som om jeg har fått en helt ny hund å trene med. Enhver hund jeg har hatt har gitt meg forskjellige utfordringer å jobbe med og Indi har ikke vært noe unntak. I starten var den store utfordringen å få henne til å holde fokus, hun var den største vimsen jeg har vært borti. Hun prøvde iherdig å følge med meg samtidig som hun også prøvde å få med seg absolutt alt annet som foregikk rundt henne. Sakte men sikkert ble hun flinkere til å holde fokus og i dag er ikke dette noe problem i dele tatt :-).

En annen utfordring vi har hatt, er at Indi har trodd at hun får verden i hodet hvis hun gjør noe feil under trening. Da så det ut som om jeg pleier å trene henne med slag og deng, bare så det er sagt det gjorde jeg ikke altså. Det spilte ingen rolle om det var hun som selv innså at det var feil eller om det var jeg som bare tok øvelsen på nytt, hun så like skamslått ut. Bare fravær av belønning kunne overbevise henne om at hun hadde gjort noe forferdelig galt. Dette har gjort at det har vært vanskelig å trene inn nye øvelser, for ifølge Indi er det da stor potensiell fare for å feile. Spesielt har jeg merket det godt i de øvelsene som hun må jobbe litt vekk fra meg, da senktes tempoet og usikkerheten kom. Jeg har ofte opplevd at hvis hun har feilet så har hun meldt seg litt ut, feks. hvis hun ikke fant ruta med en gang så ville hun plutselig ikke gå inn i ruta. Hvis hun slapp apportbukken og ble bedt om å ta den opp, så ville hun ikke løpe ut til den neste gang jeg kastet den ut.

Nå kan det kanskje virke som det har vært helt håpløst å trene henne, men det har det slettes ikke vært. Hun har mange gode kvaliteter som gjør at jeg alltid har likt å trene med henne og som har gjort at jeg har hatt trua på at hun skulle klare å få bra resultater etterhvert. Noe som jeg setter stor pris på er at hun alltid er klar for ei treningsøkt uansett hva vi skal trene. Hun er utrolig presis i øvelsene hun gjør, jeg trenger ikke bruke tid på stadig å rette opp skeive innsitt ol. Har hun først lært hvordan det skal være gjør hun det riktig så og si hver gang. Hun kan terpe på den samme tingen gang på gang og hun gjør sitt beste hver gang. Hun har utrolig god utholdenhet, så hun trener med stor iver så lenge som jeg gidder å trene. I motsetning til en viss tibbe som går sin vei når hun synes vi har trent nok eller rett og slett fordi hun ikke gidder den dagen.

Hun har jo etterhvert lært ganske så mye som hun skal klare å skille på, siden vi har prøvd oss på det meste av hundesporter snart. Hun har fått prøvd seg på: spor, gjeting, agility, rallylydighet og lydighet, uansett hva jeg har prøvd henne i har hun vært like ivrig og gjort sitt beste. Ei ordentlig arbeidsmaskin er hun 🙂

Så kommer vi til det som skapte overskriften. I løpet av sommeren har hun forandret seg volsomt. Det virker rett og slett som om hun har kommet over redselen for å feile og at hun har innsett at hun ikke får verden i hodet selv om hun gjør feil. Hvis hun nå plasserer seg feil i ruta og belønningen ikke kommer, så begynner hun å bevege seg rundt i ruta til hun finner den rette plassen og belønningen kommer. Da jeg skulle begynne å trene inn sitt under marsj så smalt hun ned i dekk først, når det ikke førte til belønning så prøvde hun seg på stå, når det heller ikke førte til belønning så prøvde hun seg på en sitt og vips så fikk hun hente sin elskede frisbee. Opplevde også det samme på slalomen, hun gikk feil og belønningen kom ikke, hun prøvde straks slalomen igjen og ga seg ikke før hun fikk det til og belønningen kom. For 2-3 mndr. siden ville hun enten prøvd å unngå slalomen eller gått slalomen i siruptempo.

Det er så flott å se at hun ikke er redd for å feile lenger og at hun er villig til å prøve om og om igjen til hun får det riktig. Det har gjort at det har gått forbausende lett å trene inn kl. 3 øvelsene, jeg sier ikke at vi er klare for kl. 3 på en god stund enda, men hun synes det er moro å jobbe med nye øvelser og det går fremover for hver treningsøkt.

Jeg har lurt litt på hva som har gjort at hun har forandret seg så volsomt på så kort tid, hovedsaken tror jeg nok er at hun rett og slett har blitt mere moden i løpet av sommeren. I tillegg så har jeg klart å finne den ultimate belønningen til henne, nemlig frisbee :-). Jeg tror hun er villig til å gjøre hva som helst for å få den og det gjør at jeg nå kan stille litt krav til henne uten at hun detter sammen. Jo mere hun lykkes under trening og jo mere  hun blir belønnet med frisbee jo mere virker det som om hun takler å feile også. Så vi har rett og slett kommet oss inn i en god sirkel hvor vi lykkes stadig mere noe som gjør at hun får stadig bedre selvtillit. Med bedre selvtillit og uten frykten for å feile har farten begynt å komme også, HURRA. Så i sommer har jeg reist hjem fra hver treningsøkt med en god følelse av at både hun og jeg har hatt det toppers. Det er vel ingen som tviler på at jeg har verdens beste border, for det gjør iallefall ikke jeg 🙂 :-).

Dette innlegget ble publisert i Lydighet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s